Jeg sitter og ser ut av vinduet, og filosoferer slik jeg ofte gjør.
Himmelen er veldig fasinerende på mange vis, både fysisk å se på med alle dens fargespill, skyer som danner ulike mønster og figurer, og ellers alt man kan se av når man kikker opp på den.
Ordet himmel er jo som kjent brukt om det stedet mange mener at man kommer når man dør, men finnes egentlig himmelen og hvor er den?
Vi mennesker trenger å måle ting, kunne veie og se for å kunne tro det vi ser. Vi trenger ofte håndfaste bevis for at ting eksisterer, for om man ser det er det lett å forholde sg til det.
Tro er noe man gjør i kirken, sier noen. Men trenger man å gå i kirken for å tro?
Mange finner det veldig beroligende å være ute i naturen, og omgi seg med alt naturen har å tilby.
Tar man seg tid til å være ute i naturen, lukte, lytte, observere og ellers bare VÆRE i nuet, kan det være mye energi å hente i en tur ut i naturen. Mange bruker naturen som treningssenter eller rekreasjonssted, og begge deler er jo fantastisk.

Det er veldig spennende å sette seg ned og bare “ta inn” alt det naturen tilbyr og sansene får masse stimuli om man bare er observant. Det er fantastisk å sitte ute og bare la de hverdagslige tankene fare forbi, om for bare en stakket stund. Koble helt av og bare være. Det blir som en meditasjon der man setter seg i en mottakelig posisjon og bare observerer det som kommer.

Mennesket og naturen henger sammen, og vi mennesker er helt avhengig av naturen, av luften, jorda vi går på, av vannet den gir oss og maten vi dyrker. Vi hadde dødd uten naturen, men naturen hadde overlevd uten oss. Det er en litt merkelig tanke, og slik vi herjer med naturen skulle man tro at folk flest mener at vi er de intelligente her.

Naturen er intelligent og gir og gir….og vi tar og tar….

Man tenker jo at naturen varer evig, gjør vi ikke? Alt i naturen fornyer seg hvert år, om det har klart en kanskje kald og hard vinter. Og blomster og andre vekster gror opp og bryter seg frem på de meste ugjesmilde steder, også gjennom asfalt og fjellsprekker.

Overalt ser naturen sitt snitt til å blomstre, springe ut og vise sitt potensiale, som naturen sier “Her er jeg!” Om våren stiger sevja og alt i naturen dirrer av gryende liv, sprekkeferdig etter å se lyset og slippe ut og fri.

Naturen og mennesket har så mye til felles, og vi ER jo en del av naturen, er vi ikke?

Vi er en del av alt, og alt er en del av oss.

Siden naturen fornyer seg igjen og igjen, er ikke det da en spennende tanke at mennesket også kan gjøre det etter man dør, at sjelen går videre en runde, har en sommerferie og kanskje kommer tilbake igjen? Jeg vet ikke svaret, men syns det er en logisk tanke sett i et helhetlig perspektiv. Man trenger ikke være buddhist for å tro på det vel?

Jeg bare filosoferer og koser meg med tanker rundt mysteriet livet.