Fra jeg var rundt 11-12 år tenker jeg, har jeg slitt med ekstrem svetting på hender og føtter spesielt.

Dette gjorde til at det var mye jeg ikke kunne eller ville gjøre nettopp pga dette store problemet. Gymtimer hvor man måtte henge i armene i ribbeveggen og andre aktiviteter hvor jeg etterlot meg svette flekker på ting var ikke morro. Juletrefester hvor vi skulle gå rundt juletre var grusomt, og jeg syns det er stressende å håndhilse den dag i dag. Ikke fordi jeg ikke vil det, men fordi det er så dumt og hele tiden si “jeg er litt klam i hendene jeg” noe som ofte er en sterk underdrivelse, for er det riktig ille er det slik at det drypper av hendene mine.

Jeg har hele livet forsøkt å leve med dette, og ellers gjort mye for å prøve å skjule handikappet mitt. Jeg har hele tiden forsøkt å ha bomullsklær som jeg vet kan trekke til seg svetten, og sitter jeg i selskap er det greit å holde hendene i fanget slik at jeg kan tørke meg på kjolen. Servietter, papir og våtservietter er flittig i bruk og jeg vasker hendene veldig ofte.

Pusse nesa o.l for å kunne vaske hender etterpå, eller andre “smarte” triks kan være en vanlig avledningsmanøver. Det er slitsomt å hele tiden være redd for å måtte håndhilse på noen, og om man må det så er jeg redd for at de vil tro jeg er nervøs siden jeg er så klam og svett på hendene. Dette er også sårt fordi jeg syns det er høflig og hyggelig å hilse på folk, det er bare den forbaska svettinga som gjør at jeg kvier meg så, og prøver å unngå det i det lengste. Det er sårt å la andre mennesker tro at jeg er nervøs når jeg slette ikke er det, at jeg ikke vil snakke med de osv, når sannheten er en helt annen.

Å nettopp ha vasket hendne er også et godt triks før man skal håndhilse, eller det å holde i en kald vannflaske for da er det liksom ikke så farlig å være litt kald og fuktig i handa før man må hilse på noen. I jobbsammenheng har jeg måtte skjule handikappet mitt, og det har gjort til at jeg kanskje har virket klønete noen ganger, eller at jeg ofte må avbryte for å vaske hender, gå på do osv. Jeg har også av denne grunn hatt mange ulike jobber hvor jeg også kunne ha lov å vaske hender ofte, eller være våt på hendene. Dette har vært veldig slitsomt til tider, men nå er det nok!

Jeg har fått yrkesrettet atføring for mange år siden, men trenger mer hjelp nå til å finne ut av min situasjon og hva som kan gi meg en stabil inntekt i en jobb jeg kan klare, og ikke minst trives i. Jeg er jo utdannet livsveileder og holder også kurs så prate kan jeg, og det er veldig givende.

Jeg har vært ærlig med en del opp gjennom disse årene, men det er nok ikke så lett å fullt forstå hva et slikt handikap vil si, for alle svetter jo av og til! Jeg svetter stort sett hele tiden, og det er det samme og det er sommer eller vinter, varmt eller kaldt, om jeg er sammen med andre eller er helt alene.

Følelsen av at noen skal syns det er ekkelt har også vært der, men ikke så mye lengre heldigvis. Det har likevel vært skikkelig flaut å date noen, holde hender og alt annet som hører ungdomstiden til når man er forelsket. Å ikke kunne gå og leie mine egne barn lenge av gangen er også veldig sårt, men jeg sier det som det er, tørker hender og leier igjen. “Nå må mamma lufte hendene litt” er en setning de små ofte får høre, men slik er det og jeg må bare håpe fra dypet av mitt hjerte at ingen av barna arver denne lidelsen.

Jeg hadde et lite “sammenbrudd” for noen dager siden, som nok egentlig kan kalles et “gjennombrudd”. Jeg fikk avslag på dagpengesøknaden min fordi jeg hadde tjent for lite! Og jeg og min samboer som har levd åresvis med veldig lav inntekt pga utdanning og fødsel/permisjon som var utregnet på lav inntekt i utgangspunktet. Å si at vi har vært på den norske standarden av fattigdomsgrensa er nok sant, men vi har likevel stort sett klart oss fordi vi lever nøkternt og handler brukt, ting på tilbud og bruker “gis bort” på Finn.

Nå har min samboer heldigvis mer jobb på gang, og det er å håpe at han kan få en stabil inntekt. Men hva skal jeg leve av? Det var dette spørsmålet som sendte meg rett i kjelleren etter dette avslaget fra nav. Når man har lite i utgangspunktet og blir fratatt det bittelille sikkerhetsnettet man har, hva da?

Jeg strigråt, hulket og tenkte “til pokker med positiv tenkning osv”…dette her ORKER JEG IKKE MER, NÅ ER DET NOK! mens jeg i mitt stille sinn snakke skikkelig hardt til høyere makter at NÅ måtte jeg ha hjelp! Jeg har tre små barn og de trenger at mamman deres kan fungere og være oppegående for dem, jeg har en samboer som trenger den blide jenta jeg var, for det har vært lengre mellom smilene i det siste.

En langvarig vanskelig økonomisk situasjon har bare blitt værre, og fra å ha holdt hodet stort sett over vannet følte jeg nå at hele familien holdt på å drukne. Tungsinnet, mørke tanker, sjalusi på de som hadde nok penger kom, og dette var følelser jeg sjelden har kjent på i denne sammenhengen. Jeg måtte ha hjelp! Hjelp til å finne veien videre, for jeg kunne ikke klare dette alene nå, hvor skulle inntekten komme fra? Jeg som er så redd for å ikke få betalt regningene mine. Mat på bordet, sunn mat og næringsrik har vi alltid gitt barna våre så de lider ingen nød, ikke vi heller…til nå… HVA NÅ?

Fra å være glad i livet, ha tro på at alt som skjer har en ting å lære oss, at det hjelper å se lyst på livet, kjempe når man møter motstand osv osv, var jeg nå utslitt og jeg ville ha en forandring! Jeg ville ikke leve nederst på rangstigen mer, jeg ville bare ha en økonomisk stabilitet hvor jeg visste at penger kom inn, og at vi kunne fortsette vårt liv med de verdier vi har iht gjenbruk, men at vi også kunne ha det romslig økonomisk for en gangs skyld. Er det for mye forlangt?

Jeg la meg og sov forholdsvis godt den natten, og våknet litt lettere til sinns neste morgen. Den mørke skyen var ikke så påtrengende, og jeg fikk snakket ut med en god venninne. Det var noen puslebiter i livet mitt som falt på plass, og jeg så sammenhenger og årsaker til hele min situasjon. Jeg visste jeg ville “stå frem” med mitt handikap ang svettinga, og skrev et innlegg på FB. Det føltes som en enorm lettelse, og selv ikke min mor har visst hvor ille dette har vært! Nei, for jeg har aldri sagt eller kanskje innrømmet for meg selv hvor stort og hemmende problem dette egentlig har vært i alle år. Men nå kjente jeg på en enorm frihetsfølelse, som om jeg var satt ut av et fengsel.

Dagen i dag var enda bedre, og mens jeg kjørt bil tenkte jeg over de siste dagene og undret meg over hvilken god følelse jeg hadde inni meg, og hvor fort den positiviteten kom til meg. Noe hadde skjedd, og hjelp fra høyere hold er jeg sikker på at jeg har fått. Jeg tenker igjen over at jeg også denne natten har sovet ganske godt, og får med en gang et bilde, og en setning som sier at “det er som om noen har sittet på sengekanten hos meg og hvisket livsenergien inn i meg igjen!” Jeg begynte nesten å gråte og kjente en bølge av sannhet inni meg, for jeg følte virkelig at jeg hadde fått hjelp!

Så her sitter jeg da takknemlig, med noen nye ideèr, tanker og masse håp for en fantastisk løsning på mine problemer mht økonomien, og er glede og lettelse over å kunne puste fritt fordi jeg ikke trenger å gjemme hvem jeg er lengre. Jeg har hyperhidrose, og den forsvinner nok ikke. Jeg har likevel fått healet opp noe dypt i meg, og gitt slipp på masse gørr jeg ikke lengre vil, eller klarer å bære på.

“Natten er mørkest like før dagen gryr” og når man kneler i motgang, utslitt og trøtt, når man gir helt slipp, ikke kjemper mot lengre, men ber om hjelp så skapes det rom for at man kan ta i mot hjelp, og hjelpen kommer. Skallet har sprukket og gjennom krakeleringen slipper lyset inn.

Jeg har en vei å gå, og veien er like kaotisk foreløpig MEN følelsen i meg, håpet mitt, troen og gleden er sterk i meg igjen og nettopp på den måten kan jeg hjelpe meg selv, få ting til å skje. Ta ansvar for eget liv og ta de grep som jeg tenker må til for å få hjelp utenfra også. Jeg har nok ingen rik onkel i Amerika eller en stor skatt begravd i hagen, men LIVSGLEDEN skinner i meg, og den vil få meg framover!